Da vi møtte hverandre var begge miljøaktivister. I mange år arbeidet vi med prosjekter og samarbeid som i seg selv var vellykkede, men som, sett i et større perspektiv, førte til små endringer. Å engasjere seg i miljø- og rettferdighetsspørsmål er både givende, spennende og lærerikt. Men det er også belastende, og mange kjenner på sorg og sinne over at verdens arter, naturtyper, klima og økologiske balanse er truet; de kjenner på frustrasjon over å se hvor lite endring som faktisk skjer; men de kjenner også på skam og utilstrekkelighet over å leve i ett av verdens rikeste land.
I skyggen av all frustrasjonen og økosorgen, har det imidlertid også vokst frem noe annet. Noe mer ukjent og skummelt; noe det er vanskelig å snakke høyt om; nemlig en gryende visshet om at tiden allerede har løpt fra oss. Er det i det hele tatt lenger mulig å fikse klima- og naturkrisen?
Foruten noen få stemmer, er fortsatt hovedbudskapet i den offentlige debatten i Norge at klima- og naturkrisen er noe vi kan ‘fikse’. Sakene isoleres og seire i enkeltsaker fremstilles som løsninger på det overordnede problemet. Mye av det klima- og miljøarbeidet som gjøres i dag er viktig med tanke på skadebegrensning, men tar det i tilstrekkelig grad innover seg omfanget av krisen? For når alt kommer til alt, virker det som global oppvarming og økosystemer som forsvinner egentlig er symptomer på noe langt mer komplekst, og det vi egentlig befinner oss i er en eksistensiell krise. Både som sivilisasjon, men også som individer. Vi ønsker å stille spørsmål om en slik erkjennelse av krisen er avgjørende for å skape nødvendige tilpasninger til en ny samfunnssituasjon med vedvarende og eskalerende krisesituasjoner. Vi tror at økosorg og det å virkelig ta innover seg alvorgraden av det vi står i er et nødvendig skritt på veien mot større individuell og fellesskapelig motstandsdyktighet. Dette prosjektet handler om hvordan en kan bruke disse følelsene til å få en bedre forståelse for verden, oss selv og rollen vår videre.
Spørsmålet vi stiller er om det ikke finnes andre alternativer enn ‘å kjempe’ eller ‘å gi opp’? Å erkjenne hvor kompleks og usikker situasjonen er, kan være en smertefull prosess. Men kanskje er det også avgjørende for hvordan vi som enkeltmennesker og som samfunn kan utforske nye handlingsrom i møte med en usikker fremtid. Og hva om det også er et premiss for å leve godt her og nå?
Med dette prosjektet ønsker vi å skape en offentlig debatt i Norge om en dypere systemkritikk. Vi reiser blant annet spørsmålene; Hva er det med vår sivilisasjon og kultur som har skapt disse utfordringene? Hvorfor oppfatter vi våre kulturelle normer som de eneste sanne? Hvordan kan det å akseptere kollaps åpne for kulturell avlæring og hjelpe oss å se potensialet i andre måter å organisere oss på? Vi ønsker også mer fokus på hvordan vi som fellesskap skal håndtere et samfunn i endring.
Skal vi finne nye veier må vi imidlertid bli flinkere å lytte til andre stemmer enn de som i dag definerer samfunnsdebatten. Gjennom de siste årene har vi seilt i ukjent farvann og oppdaget nye perspektiver. Vi har satt oss inn i internasjonale miljøer som snakker om sannsynligheten for en kommende kollaps av et urettferdig og allerede sårbart system, og som utforsker en radikal endring i kultur og atferd. Vi har forsøkt å samle flere av disse stemmene både i podcasten og på denne nettsiden. Vi har også startet gruppen Dyp Tilpasning, en digital plattform som skal gi folk mulighet til å utforske radikal endring innenfor trygge rammer.